Min fotografiske reise til å elske den jeg er!

At jeg en dag skulle stå modell for foto i naturen er kanskje noe av det minst sannsynlige du kan tenke deg.

Etter en barndom og ungdomstid der jeg fikk mer enn nok tilbakemeldinger på at kroppen på ingen måte var bra nok, eksisterte jeg i et univers der jeg regnet meg selv som feilvare, og at det var en skamfull sak å ikke være perfekt. At jeg søkte trøst i maten hjalp selvfølgelig ingenting på den definisjonen, men dette ble den måten jeg selvmedisinerte for å numme ut de vonde følelsene. 

Det som “hjalp” var å sette opp en vegg av selvforakt, det var ingen som kunne hate min kropp mer intenst enn meg, dette døyvet skammen og gjorde at både kritikk og ros fra andre prellet av som vann på gåsa.

Det er trist idag å tenke tilbake på hvor mye hat jeg har sendt til meg selv, men det er mye verre å tenke på at samfunnets kunstige idealer fremdeles sender folk ut på samme reise som jeg tok. Mennesker lærer fremdeles å strekke seg etter kunstige idealer og ender opp med å skamme seg over den de er. De strever for å bli noe ingen av oss er ment å være. 

Etter selv å ha strevd og feilet mye opp gjennom årene falt jeg vel inn i en konklusjon om at jeg aldri ville få en god nok kropp, og jeg unngikk alle kamera etter beste evne. Bilder og videoer viste meg bare bevis på at jeg var feilvare, og selv om det ikke gjør så mye i godt voksen alder, så var det mest behagelig å ikke bli påminnet om det. 

Så da jeg fikk mulighet til å stå modell for foto kom jeg med mange protester. Jeg skal visserligen ha uttalt at fotografen ville ødelegge kameraet sitt ved å ta bilde av meg. Fotografen holdt på sitt, alle har rett til å være stolt av sin kropp, alle kropper har sin skjønnhet!

Jeg skal innrømme at det var med sorg i hjertet at jeg gikk med på å prøve. For jeg ønsket så inderlig at han skulle ha rett, men jeg var totalt overbevist om at han tok feil. Og så skjedde det mest forunderlige, jeg så et ansikt jeg likte i de første bildene vi tok. Hvordan kunne det være mulig?

Jeg har aldri fått tatt bilder av en som kan foto før, jeg visste ingenting om at lysforhold, vinkler og kameraets kvalitet hadde alt å si for bildenes uttrykk. For ikke å snakke om fotografens dyktighet. For meg var alle andre mennesker bra på sine bilder, uavhengig av deres egen påståtte misnøye. Og mine hadde nesten alltid blitt uheldige.
Men her så jeg bilder av meg selv som uttrykte sjel og skjønnhet, på direkten, ingen photoshop. Det var faktisk et sjokk. 

Og det ble ikke bare ett, sjokkene bare fortsatte å komme, for de fleste bilder ble utrolig flotte. Fotografiene viste meg en kropp jeg kjente meg stolt av å bo i, der det føltes som om jeg og naturen var en del av hverandre, og de gav meg følelsen av å ha bidratt til å skape noe vakkert. 

De gav meg følelsen av å være kunst!

Og det var en frigjørende, frydefull og spennende måte å bli foreviget på foto, der ute i naturens skjønnhet. 

Selvfølgelig så jeg også de tingene jeg skulle ønske var annerledes, men opplevelsen startet en lang endringsprosess. Jeg måtte stille meg spørsmål om hvorfor jeg var fastlåst i hva som kunne anses som vakkert og hva som var stygt.
Hvorfor var ikke normale kropper regnet som flotte?
Hva er egentlig perfekt, hvorfor er ikke naturlig regnet for å være vakkert?
Hvorfor hatet jeg valker, strekkmerker, cellulitter, rynker etc?
Hvem var det jeg hadde latt bestemme at jeg var feilvare?
Hvorfor var jeg ikke bare en kvinne med en kropp som hadde sin unike karakter?

Lenge beundret jeg mennesker som kunne feire kroppen sin med å bli foreviget på foto og stolt fremvise alle disse trekkene. De var alle så modige og hadde slik en unik skjønnhet. Jeg fortsatte lenge å påpeke at det var forskjell på mine trekk og deres. 

Jeg fikk slettet mange bilder fordi jeg syntes at cellulitter, linjer og annet tok for mye fokus i bildet, og det kan forekomme at jeg gjør det i dag også.  Det er ingen liten prosess å gå gjennom dette, men hatet er borte. Det er min  kropp, den har sine pluss og sine utfordringer og det kommer den alltid til å ha.

Selvforakten er bare et fjernt minne om en tid, der det å angripe meg selv var mitt beste forsvar.

Jeg har innsett at vi alle er perfekt unike, at vi alle har vår skjønnhet, og at vi alle har rett til å være inderlig glade i kroppene våre. Og at det vi velger å mene om dem, ja det er oftest ideer vi har kopiert fra andre.  

Idag er jeg takknemlig for hvor sterk kroppen min har stått gjennom enorme mengder hat, fortvilelse og trøstespising. Og jeg har bedt den om unnskyldning for at jeg har latt meg programmere av andre til å dømme den som feilvare. 

Den er bare naturlig og unik. Og den fortjener respekt og kjærlighet.

Så, hvis du er som meg, og du har lyst til å riste av deg hat og skam, så inviterer jeg deg med inn i et naturlig og kunstnerisk univers der alle uttrykk er lov. Der du kan kjenne på den vidunderlige følelsen av å være naturlig i naturen, med kjærlighet til egen fysiske eksistens og verden rundt deg. 

Jeg er ingen coach, men jeg har god lærdom fra naturmedisin og sjamanisme, og jeg har gått veien selv. Så kanskje jeg kan få lov å være en god støtte for deg på din vei, i godt samarbeid med en koselig og dyktig fotograf.  

Jeg inviterer deg til å hoppe, for å vente til den dagen du føler deg perfekt nok, eller tøff nok, vel, den dagen vil trolig ikke komme. 

Uansett, takk for at du leste og ta godt vare på deg selv.